Minneapolise

Skolemassakrer begynner å bli en årlig gjenganger i nyhetene, sammen med debatter om hvordan sånt kan skje. Det er jo ikke sånn at tanken på å finne et våpen og skyte en masse personer før man tar sitt eget liv er en tanke som noen gang har streifet folk flest, uansett hvor dårlig dag man skulle ha, noe som gjør det veldig vanskelig å sette seg inn i. Men det er akkurat hvor fjern tanken er som gjør at jeg selv om jeg er lei meg på alles vegne når sånt skjer har det litt ekstra vondt når det kommer til gjerningsmannen (eller gjerningsgutten). Om jeg kunne velge mellom å ha et fint liv og plutselig dø som 17-åring, eller å dag etter dag, år etter år ha det så jævlig at det å ta livet av andre og seg selv til slutt føles som den beste løsningen, så hadde jeg definitivt valgt det første. Det er så lett å tenke at det er et tåpelig valg for jeg hadde aldri tenkt tanken på å gjøre noe sånt. Men kan vi egentlig si det? Jeg aner ikke hvordan jeg hadde vært eller tenkt om jeg hadde vokst opp og alltid vært utstøtt og plaget og aldri hatt noen som stilte opp for meg. Dårlige skolemiljø er et vanlig fenomen, hva om man i tillegg ikke har det så bra hjemme, eller at man ikke vet om noe annet? Jeg har aldri hatt følelsen av at hele verden er mot meg og at det alltid har vært sånn, hva vet jeg?

Det snakkes om de uskyldige ofrene, og det indikeres at det hele var helt tilfeldig. Man tar opp andre fellestrekk, som dataspill og lignende, men er det tilfeldig at det alltid er på skolen det skjer? Er det tilfeldig at det alltid er gjort av noen som har hatt det vanskelig på skolen i lengre tid og følt seg utstøtt og mobbet av medelever (nå vet vi ikke om det er tilfelle i siste hendelsen, men jeg regner med at det kommer, og jeg må nevne at i ett tilfelle var der psykiske problemer involvert). Om dataspill har skylden burde det være like sannsynlig at man skyter rundt seg på t-bana, et kjøpesenter, en matbutikk, eller noe lignende. Det er ikke bare skoler som har mange mennesker, så kan det være at det er skolen man føler er det verste i livet sitt?

Jeg savner mer debatt om hvordan vi kan sørge for at alle får en bedre hverdag og kan oppleve skolen som et trygt sted fremfor hvilke dataspill man spiller og hva slags musikk man hører på (og det sier jeg ikke bare fordi jeg har sansen på skytespill uten at det har gjort meg en fare for samfunnet, det er rett og slett logikk).

Oppdatert: “Gjerningsmannen gikk bevisst inn til niende og tiende klassene, altså til elevene han kjente fra sin tid på skolen”

Og eksperter mener heller ikke at dataspill er årsaken: “Hvis man støtter seg på beskrivelsene av gjerningsmennene i mediene, er påfallende hvor ofte de beskrives som tilbaketrukne, ensomme eller sosialt isolerte.“