Minneapolise

Jannekake har startet en slags anti-jantelov bloggutfordring (ett tema jeg har skrevet om før, og gjerne gjør igjen). Ideen er å skrive en post hvor man ber om et kompliment, for så å gi ett tilbake til hver man får av.

Jeg har lyst til å gi ett kompliment til hele den yngre generasjonen bloggere. Og jeg føler meg innmari gammel når jeg snakker om den yngre generasjonen, men der er et skille mellom de som bruker blogg.no og bloglovin og skriver poster om dagen sin, gjerne med ett bilde eller to, og oss andre. Og vi andre har vært veldig flinke til å rynke på nesa over denne ungdommen som bare tenker på overfladiske ting som klær og sminke istedet for å bry seg om de viktige tingene i verden - som gamlinger flest innbiller vi oss at ungdommen nå til dags er mye verre enn før.

Her må jeg triumferende få si at til tross for at jeg har leser aviser daglig og har begynt med anti-rynkekrem, så husker jeg hvordan det var å være tenåring. Jeg husker tiden da alle måtte ha Levis 501. Jeg husker tiden da man var redd for å stikke seg ut, og hvor de kule på skolen ofte var dem som behandlet andre dårligst. Jeg husker å være overbevist om at nesa mi var størst i verden og kaste bort en masse tid på å ønske at den var liten og søt. Jeg husker en masse snakk om teite ting og plakater av kjekke kjendiser. Jeg husker at selv om jeg var heldig og hadde fantastiske ekte og for alderen jordnære venner, så dreide samtalene våre seg i liten grad om katastrofene i verden, men i stor grad om fnising og gutter og ting jeg hadde rullet med øynene over i dag.

Så selv om jeg er en smule sjokkert over hvor mye penger noen tenåringer kan bruke på klær og å bestille ting på nett, så ser jeg mye positivt i denne nye generasjonen bloggere. Jeg ser opp til måten de driter i janteloven og sier her er jeg, uten å unnskylde seg. Jeg synes mange av dem er veldig flinke til å glede seg over små ting, å dra frem det positive i hverdagen. Se så fin jeg ble i mitt nye antrekk er en mye bedre statement enn uff jeg hater nesa mi. Jeg hadde mye heller gått på en skole hvor f.eks. Jannekake eller Drea hadde vært it (fine jentene som er positive til alle), enn en hvor jeg kan se filmen Mean Girls og med en gang vet akkurat hvem fra skolen min hver eneste av hovedrolleinnehaverne er basert på. Hvordan å snike seg til å skrive en bloggpost i timen, selv om man jobber hardt for gode karakterer, skulle være verre enn å snike seg ut for å røyke og skryte over hvor lite man bryr seg og hvor teit alt er, skjønner jeg ikke helt. Jeg synes denne generasjonen virker flinkere til å både gi hverandre komplimenter og backe hverandre opp enn min generasjon var på den alderen (negative kommentarer på nett kommer automatisk ved høye lesetall uansett hvilken alder man er, så det ser jeg bort fra her)

Av og til føler jeg meg litt lei av bloggen, og tenker at jeg likte den bedre før, uten å vite helt hvorfor. Men jeg tror jeg har blitt litt dratt inn i denne voksenideen om at man skal gjøre verden til ett bedre sted ved å finne alt som er galt og så legge ut om hvor galt det er. Jeg innser at jeg fremstår som mer negativ på nett enn i virkeligheten (selv denne posten drar frem alt jeg ikke liker ved “min” generasjon, selv om poenget er det positive med den nye).

Så jeg skal prøve å lære litt av Jannekake, som har en sprudlende positiv personlighet som bloggen bobler over av. Noen ganger kan man gjøre verden til et bedre sted ved å bare være glad. Både surmuling og glede kan være innmari smittsomt, og da er det bedre å spre det siste :)

( Frøken Makeløs er forresten et veldig godt eksempel på en som kombinerer det beste fra begge type blogger)