Minneapolise

Jeg er vant til å skjønne at jeg er mann i følge mange definisjoner. Når psykologtesten i den teite menn og kvinner boka (og på NRK) avslører at jeg er enten mann eller lesbisk, når kvinner i fellesskap klager på mennene sine og jeg automatisk begynner å forsvare meg selv, når menn klaget over damer og jeg nikket gjenkjennende fordi det samme irriterte meg når det kom til eksen. Når vi spiser ute og servitørene alltid tipper feil og gir meg kjærestens måltid og meg hans, til og med Singstar forteller meg på en høflig måte at jeg ikke eier sangstemme men i det minste gjør det hakket bedre på sanger med mannlig vokal.

Det som har overrasket meg mer, og som jeg ikke har tenkt over før siste tiden, er at jeg mangler delen av å være kvinne som gjør meg til et offer. Ikke fordi jeg aldri har opplevd kjønnsdiskriminering, for det har jeg selvfølgelig (jeg tror ikke det er til å unngå), men fordi det ikke har preget den jeg har blitt eller hva jeg har oppnådd. Fordommer basert på kjønn har irritert meg, men ikke hindret meg i å være meg.

Og jeg innser at jeg har løsningen på kjønnsproblematikken, hun arrangerer kvinnedagen i hjembygda i dag, noe hun har gjort så lenge jeg kan huske, og hun er dama som oppdro meg til å være et individ fremfor alt annet - mammaen min.

Jeg leser Virrvarrs tanker om kjønnsroller i barnebøker og hva man skulle være på karneval og kvinners roller i barne/ungdomsbøker og jeg innser at dette ikke var en issue da jeg var liten. Da vi hadde karneval i barnehagen eller gikk julebukk kunne jeg være hva jeg ville (begrenset av hva vi hadde å lage kostymer av), av det jeg husker var jeg pink panter, klovn, detektiv, og en av de tre røverne i kardemommeby. Eneste kjønsspesifikke jeg kommer på var pippi, og jeg er ganske sikker på at jeg aldri var prinsesse eller noe i den duren. Jeg tenkte ikke over at det skulle være feil av meg å være disse, og jeg fikk ikke noe negativ tilbakemelding såvidt jeg kan huske. Da jeg var med i barneteater var jeg Tobias i tårnet, og løsskjegg hadde måttet til uansett hvilket kjønn jeg hadde vært på den alderen.

Jeg leste også bøker i fleng, og selvfølgelig hadde mange av dem typiske jente og gutteroller. Men av en eller annen grunn (sannsynligvis fordi jeg var oppdratt til at vi er individer) slo det meg ikke at jeg skulle identifisere meg med jentene i bøkene. Jeg identifiserte meg med den jeg kjente meg mest igjen i, eller så mest opp til, uansett hvilket kjønn personen var. Hva de gjorde var viktigere enn om de var gutt eller jente, mann eller dame. Jeg så for eksempel opp til både Pippi og Hercule Poirot, uten å tenke at jeg var nærmere Pippi fordi jeg var skandinavisk ung og jente, mens Poirot var en eldre belgisk mann med snurrebart. Det var ikke det belgiske eller barten som gjorde Poirot til en god detektiv, i mitt hodet var det mer sannsynlig at jeg kunne bli som Poirot. for jeg var flink til å løse oppgaver, like sterk som Pippi derimot (eller eier av en kiste full av gullpenger) kom jeg sannsynligvis aldri til å bli.

Jeg leser Carried Away om å være kvinne på foredrag. “Mi erfaring gjenspeglar statistikken: Mange unge kvinnelege stipendiatar og mange eldre mannlege professorar. Hierarkiet på mange møter er ofte påfallande forutsigbart. Dei mannlege professorane sitter fremst og snakkar desidert mest, med den største sjølvsagthet. Me i den yngre garde setter oss oftast langt bak til tross for at det er ledige plassar lenger framme, og me tar sjeldan ordet uoppfordra.”

Enda en aha opplevelse, i det nettopp avsluttede studiet i økonomi og ledelse var jeg ofte den som satt på fremste rad og rekte opp hånda og bablet i vei til tross for at jeg ikke kjente noen i klassen. I noen klasser pleide jeg å se etter om noen andre hadde noe å si før jeg rakk opp hånda selv, for å ikke ta helt over. Resultatet har vært utelukkende positivt, lærere har satt pris på debatt, og jeg har blitt kjent med folk i klassen fordi de har lagt merke til ting jeg har sagt og kommet bort og kommentert eller diskutert videre etterpå. Jeg har sagt fra og argumentert når jeg har vært uenig med professore og blitt møtt med respekt, i flere tilfeller har eldre mannlige professorer innrømmet at jeg har rett, uten noen form for bitterhet. Jeg har danset seiersdansen over å få et spørsmål rett etter mange andre hadde svart feil, og det har vært helt greit.

Nå høres jeg kanskje ut som en uredd person som liker oppmerksomhet, noe som langt fra sannheten. Egentlig er jeg småsjenert rundt nye mennesker (noen ganger veldig, andre ganger ikke noe særlig, jeg er rar sånn), og få ting gjør meg mer nervøs enn når alle ser på meg. Å åpne munnen var ikke akkurat det første som falt meg inn der jeg satt som liten nordmann blant en masse skoleflinke amerikanere med en masse kunnskap de lirte av seg på sin perfekte engelsk. En av klassene første semesteret var “Mass Media and Politics”, med for det meste journalisme og political science studenter som hadde vært på skolen et par tre år allerede og hatt internships hos kjente politikere og mediehus. Av alle klasser jeg hatt tatt tror jeg denne var den med elever som virkelig kunne å snakke for seg. Selv kunne jeg ikke navnet på en eneste lokal politiker og glemmer alt av engelskkunnskaper så fort jeg blir senter for oppmerksomhet.

Men ikke en eneste gang slo det meg at det skulle være vanskelig å si noe fordi jeg var jente. Når jeg blir nervøs av å snakke i forsamlinger har det nok mest med at jeg har gått noen år på en skole med elendig miljø og vært vant til at der finnes folk i forsamligen som vil bruke enhver sjanse til å vri noe jeg sier eller gjør til en mulighet til å gjøre narr av meg. Men fortid og grunn var ikke så viktig, det er uansett bare jeg som kan forandre på det nå. Så jeg tvinger meg selv, usikkerhet til tross. Jeg vet at den første gangen er det verste, så jeg hopper i det. Jeg rekker opp hånda selv om jeg kan høre mitt eget hjerte og kjenner varmen bre seg til rødfarge i ansiktet. Jeg forklarer hva jeg tenker så godt jeg kan med de få engelske ordene jeg fortsatt husker. Og så er det over. Jeg føler meg kanskje dum, men jeg utfordrer meg selv for min egen del, fordi jeg ikke vil la denne usikkerheten hindre meg senere. Jeg vil venne meg til det. Når jeg etterhvert oppdager at formulering ikke er så viktig, at professore ofte synes det er mye bedre med en annerledes vinkel og et godt gjennomtenkt poeng enn å høre det samme “riktige” om og om igjen.

Jeg har opplevd kjønsdiskriminering, og kommer nok til å gjøre det igjen. Jeg har opplevd urettferdige ting som ikke har med kjønn å gjøre og kommer til å gjøre det igjen. Jeg putter det i samme sekk, samlingen av ting jeg er bevisst på, men som ikke får forandret valgene mine. Det hjelper enormt mye å ha foreldre som også er bevisste, det er nesten alt som skal til. Jeg har fått lov til å reagere. Om noen har prøvd å fortelle meg hvordan jeg ikke får være uten noen god grunn, så får de dobbel dose i retur. Jeg hadde foreldre som skjønte isteder for å kjefte da jeg fikk nedsatt ordenskarakter fordi jeg snakket for mye med en gutt i klassen i timene. Jeg hadde blitt advart på foreldremøte (sammen med vitser om at vi var interesserte i hverandre for gutter og jenter kan jo ikke snakke sammen uten), og hadde gutten fått samme advarselen skulle jeg hørt på dem og oppført meg bedre. Men når jeg hørte at han hadde fått utelukkende skryt skjønte jeg fort at jeg var bråkete i forhold til de andre jentene, mens han var flink og stille i forhold til guttene, altså en elendig grunn og ikke noe å høre på. Det var irriterende, men det forandret meg ikke. At mamma hadde hatt de samme lærerne i sin tid hjalp nok saken, men jeg tror nok de hadde trodd meg uansett. Vi hadde en slags uskreven pakt om at de stolte på meg og jeg gjorde meg fortjent til det. Og foreldres holdninger trumfer faktisk samfunnet generelt når de er gode nok.

Jeg har ikke vokst opp med troen på at det finnes en stor konspirasjon mot kvinner der ute, at vi alltid kommer til å være undertrykte uansett hva. Jeg har ikke fått høre at kvinnediskriminering finnes over alt og at jeg bare er naiv og ikke ser hva som foregår bak ryggen min om jeg ikke legger merke til det alltid. Jeg har ikke fått høre at erfaringene til de som føler at noe går bra er mindre verdt enn erfaringene til de som føler seg diskriminert. Jeg har ikke vokst opp med holdningen om at utfordringer skal møtes ved å være sinna og synes synd på seg selv fordi det er vanskelig. Jeg har vokst opp med å støtte hverandre til å oppnå det vi vil, å fokusere på målet heller enn hva som ligger i veien. At man ved å få til noe gjør det enklere for andre. Jeg har vokst opp med å ta valg basert på alle faktorene, ikke gjøre det som passer meg best basert på noen ting og så klage på det som ikke passer meg etterpå. Jeg har vokst opp med likestilling som noe som har med å få ta de valgene man ønsker på lik linje med andre, ikke som en klubb hvor man tilbringer mesteparten av tiden på å diskutere hva et begrep betyr, gremmes over hvor fælt man har det og fordele skyld i hytt og pine uten å tenke over egne fordommer. Hvor man definerer folk av samme kjønn som riktig og ikke riktig. Ler litt sammen med dem som er like man selv over dem som har misforstått, og setter hvordan man ser ut som høyeste kriterie for om man er likestilt eller ikke.

Jeg har blandede følelser for denne dagen.