Minneapolise

Psykolade har skrevet en post om spørsmålene man får når man er adoptert, og jeg kjenner meg igjen selv om jeg ikke er det selv. Min beste venninne da jeg var yngre var adoptert fra India, og jeg husker så godt oppfølgingsspørsmålet som alltid kom etter at folk hadde spurt hvor hun var fra: “jaa, men hvor er du egentlig fra?”

Jeg skjønner at folk er nysgjerrige, jeg får tross alt spørsmål om hvor jeg er fra flere ganger i uka, senest da jeg var på butikken i dag. Og selv om jeg kan bli litt lei noen ganger så plager det meg ikke at folk spør. Men dette oppfølgingsspørsmålet irriterer meg litt. For hvor er man egentlig fra? Er man ikke fra der man føler seg fra? Jeg tenker at dette er noe man vet best selv, hvor man er fra, derfor blir det litt frekt når man etter å ha fått svar føler at man må stille spørsmål ved svaret. Jeg vet bedre enn deg og du er ikke egentlig fra Norge er du vel.

Jeg er ikke helt sikker på rekkefølgen, men jeg bodde i alle fall et par år i nabokommunen da jeg var liten. Muligens de to første årene av livet mitt. Dette ofrer jeg ikke en tanke når folk spør meg hvor jeg er fra. Sykkylven sier jeg, og det er det. Jeg ser ikke helt poenget med å skulle nevne at “jeg ble født i Ålesund (siden vi ikke har sykehus i Sykkylven), så bodde på Stranda, og så i Sykkylven”, når jeg ikke husker noe av det. Jeg bodde også halve tiden på sykehus de to første årene av mitt liv på grunn av nyreproblemer, men jeg tror folk hadde sett passe rart på meg om jeg hadde sagt jeg var fra sykehuset.

Men ser man “annerledes” ut så skal man tvinges til å innrømme at man er fra landet man ikke husker noe av, ikke kan språket til, og aldri har vært i siden. Bare ikke tro du kan lure oss, vi ser det på deg. Jeg husker å ha sagt ting som “det har du såå etter moren din” til venninnen min noen ganger for så å komme på etterpå at de egentlig ikke delte noen gener, så jeg har problemer med å forstå denne radaren mange ser ut til å ha når det kommer til folk fra andre land (andre ikke-hvite land). Jeg kan skjønne hvorfor asiatere stirrer når de ser en normann for eksempel, siden de ofte er vant til at alle har samme hårfarge og andre likheter. Men i Norge burde det seriøst ikke være snakk om at noen ser annerledes ut, vi er jo fullstendig forskjellige alle sammen. Vi har hårfarger fra blond til sort (jeg har hatt begge selv), og hud fra gjennomsiktig til solariumsavhengig. Vi har folk som tar plastisk kirurgi til de ender opp med kroppsfasonger mennesker ikke kommer i. Og midt i alt dette klarer folk å ha en alarm som går av når de går forbi noen som har foreldre fra et annet land *ANNERLEDES ANNERLEDES* Det slutter aldri å overraske meg.