Minneapolise

Jeg har sett med litt forundring på utseendedebatten som selvfølgelig blusset opp i forbindelse med kvinnedagen. Ikke fordi det overrasket meg at den kom, men fordi den splitter i et forsøk på aksept, og skaper to sider som begge gjør det samme og oppfatter den andre siden likt. Jeg ser det som en sirkel.

Jeg tror det begynte med at feminisme gjorde et opprør mot det som kalles skjønnhetstyranniet, at det finnes visse forventninger til hvordan kvinner skal se ut. Det har vært ment som et dytt i retning man trenger ikke å følge disse reglene. Det er lov til å være kvinne og ikke barbere leggene. Det er lov til å være kvinne og ikke bry seg om sminke og sko. Det er lov til å være kvinne og ha kort hår og aldri gå i kjole. Denne delen synes jeg er positiv, jeg vil ikke ha andre forventninger til meg selv enn det som er til menn. Jeg vil ikke at noe ikke skal være lov. Og selv om jeg personlig ikke har opplevd noe negativt ved å være usminket jente med kort hår i praktiske klær så vet jeg at det er forskjellig i ulike deler av landet og i forskjellige kretser. Jeg er for å kjempe for aksept for å være praktisk eller å få lov til å ikke passe inn i idealer.

Men så har det etterhvert blitt skapt et motideal. I iveren over å gjøre praktisk til det positive har det motsatte blitt det negative. I mange debatter kan det føles som om det ikke er mulig å ha interesse for noe som helst som har blitt oppfattet som “feminint” uten at det betyr at man gir etter for samfunnet. Det kan ikke ligge i personligheten. Man kan føle at man må la være for å bevise at man er en god feminist. Denne reagerer jeg litt på. Jeg kjenner menn som barberer seg både oftere enn jeg gjør og grundigere enn jeg gjør (det skal ikke så mye til, men dog). Og da mener jeg ikke Jan-Thomas typen, men gutter som ikke kjenner andre gutter som gjør det samme, og ikke har idoler som gjør det, men som bare har kommet til at de foretrekker det. Kjæresten vasker og ordner håret hver dag, noe jeg ikke gidder, det betyr ikke at han er undertrykket eller følger et ideal, han har ingen kompiser som bryr seg om hår. En venninne av meg da vi var små klagde en stund over at en av naboguttene alltid kom på besøk og ville leke med barbie, hun hadde ikke noe imot besøk av ham men hun var drittlei av barbie, og han fikk ikke nok. Siden han var gutt hadde han ingen barbiedukker selv, og turte sikkert ikke ønske seg det. Han skjønte at han som gutt helst ikke skulle liker dem, men han gjorde det allikevel. Når det finnes gutter som interesserer seg for slike ting må det finnes jenter som genuint gjør det også. Jeg synes det må være akkurat like lov som det å ikke være “feminin”.

I alle fall eksisterer det en slags stereotype av feminister og noe som kan oppfattes som et ideal. Resultatet er at feminister som føler at de ikke passer inn i den boksen har fått behov for å gi uttrykk for at de også finnes. Så de skriver poster om at de er feminister selv om de ikke ser ut som en stereotype feminist. At man er feminist selv om man barberer leggene. At man har blondeundertøy selv om man er opptatt av like rettigheter og lignende. Sånn jeg oppfatter de av disse jeg har lest er de ment som “hey, vi er her også”. En synliggjøring av bredde innenfor feminismen.

Eksempel på en post er her (ikke beste eksempelet, men fant ikke noe bedre i farten).

Problemet med disse postene er at de i iveren på å synliggjøre seg selv og få aksept på at man kan være feminist selv om man har disse “feminine” interessene noen ganger kommer i fare for å ta avstand til stereotypen. Plutselig er det å bruke tid på utseende positivt mens å ikke gjøre det er negativt. Man kan si at en feminist kan være pen (og samtidig indikere at det ikke er pent, eller at det er stygt, å ikke sminke seg eller ikke barbere leggene eller lignende).

Her føler feministene fra første avsnitt seg skviset ut. Plutselig føles det som om den “moderne” feminist er utseendefiksert og at det er gammeldags og utdatert å ikke være det. Plutselig skrives det post etter post til forsvar for “sur og sinna” feministen. Vi er her ennå er det meningen å si. Men så kan det lett oppfattes som “vi er her ennå, ikke alle feminister har blitt undertrykte og gir etter for samfunnets idealer”. Og så har man det gående.

Et par eksempler på “stygg og sur og stolt av det” poster er her og her.

Jeg synes denne debatten virker splittende på hele feministbegrepet. Selv om det ikke kommer frem direkte så indikeres det ofte at man gjør det riktige mens det andre gjør er litt feil. Det må gå an å ta oppgjør med både stereotyper og idealer uten å gjøre det motsatte til et mot-ideal. Når broren min har mekking av bil som hovedinteresse er det ingen som beskylder ham for å gjøre det for å bevise sin maskulinitet, selv om det er en typisk mannlig hobby. Det må være like lov for kvinner som interesserer seg for mote å ha det som interesse uten å bli beskyldt for å gå med kjoler eller høyhælte sko fordi de føler de må bevise sin feminitet. På akkurat samme måte som det må være lov for jenter å mekke bil (noe jeg gjorde i dag faktisk, men det har mer med bilen min å gjøre enn interesse må jeg innrømme), og for gutter å interessere seg for klær (og etterhvert som kjønnsrollene brytes ned har det blitt mye vanligere). Jeg er for å bryte ut av boksene uten å måtte bygge en ny boks. Det er en utfordring når det finnes alle mulige slags forventninger og press i samfunnet, men løsningen er ikke nødvendigvis å gjøre det riktig å gjøre det motsatte. Målet må være at det er lov å gjøre det motsatte.